the weight of my words

soundtrack: kings of convenience

søndag morgen og kjedelig høstvær utenfor vinduet. ikke bra vær, ikke dårlig vær. bare... vær. et teppe i en hvitgrå nyanse som ikke selv den eldste kjedeligste interiørdesigner kunne tenke seg å velge på en så stor overflate som himmelen er. askebegeret er overfylt men ikke tømt, og en kaffekopp står på gulvet vedsiden av meg. urolig. burde lært seg nå å holde kjeft og ikke komme med høytravende løfter som hverken er realistiske eller rettferdige. Et kjapt skuldertrekk, snart ordner det seg, klar for å forsvinne herfra nå, egentlig, til sentrum av norges merkeligste by, stor og liten, kulturell og forfallen, med høstvisne blomster plantet i en desperat gest for å dekke over industriell og klinisk hard arkitektur. Man får gjøre det man kan for å tilbringe den lys og varme og hverdagsdekadense.

Oj, nå fikk jeg lyst til å starte et utested. En bitteliten bar med strenge dørvakter, trynefaktor, elitisk og jævlig og dyr, men når man først kommer inn er det mørkt og lunt og koselig og alt er fint. En annen gang.

bela logosi's dead

soundtrack: Nouvelle Vague



http://www.flickr.com/photos/vladimir2233/

Halvt ren, halvt rotete leiligheter, fastsatt i en konstant tilstand av "ryddes nå". Mørkt ute, enda all logikk sier at det allerede har vært mørkt alt for lenge, siden tidlig på dagen, og en biologisk forvirring om natt og dag og hvor ettermiddagen ble av. Fysisk trang til melankoli, og å ikke kurere den, men åpne en øl, tenne en sigarette, sette på Kings of Convenience og la den ese ut, fylle alt og at dét er ok. Drømme seg bort til en annen tid, en fremtid, veldig lik og litt anderledes.

Noe ved denne stemningen som er veldig Nick Cave, og musikken hans passer perfekt til stemningen. En blanding av decadence and decay, en litt apatisk aggresjon, men fortsatt romantisk, sexy, skittent, drømmende, hvileløst, søkende, utadvent, inadvent om hverandre.

Skyller munnen med øl (trashy blonde fra brew dog) for å kunne ta en røyk, få bort smaken av mørk 70% sjokolade. Det er øl eller kald kaffe. Munn og lunger og hode som roper etter en sigarett, litt luft og litt mørke fra utsiden, innbitt kamp mot både slitne bein og ett eller annet innstinkt som ikke vil ut i kulda.

En sigarett senere og klokka er tre. Konsentrasjonen til å skrive er der, men ute av konsentrasjonsevne. Som å sette seg ned og skrive hva man drømte. Jo mer man griper etter det, prøver å konkretisere blir det uhåndgripelig, virrvarr og usant. En løgn påtatt av ønske å vite og kommunisere. Egentlig er drømmen ubetydelig, og alt veldig fint. Melankolsk, småtåkete og ute av fokus men fint.

Les mer i arkivet » Oktober 2010 » Mars 2009 » Februar 2009
hits